Blåstarr (Carex flacca) er en kalkkrevende starrart som finnes i tørre til moderat fuktige enger, bakker og beitemarker i Sør-Norge. Introteksten skal være kort – dette er en lyselskende art som trives i kalkrike og åpne habitater.
Utbredelse i Norge
Blåstarr har hovedutbredelse i Sørøst-Norge, med særlig mange forekomster i kalkrike områder i Østfold, Oslo, Akershus, Buskerud, Vestfold, Telemark og Hedmark. Den opptrer i naturenger, tørre kalkbakker, veikantsenger og i åpne, grunne bergsprekker med noe humus. På Østlandet er arten vanligst i indre fjordstrøk, kalkrygger, solvendte bakker og på kulturmark som har vært beitet lenge.
På Sørlandet finnes blåstarr i Agder-fylkene, mest i kystnære enger og kalkholdige heiområder. På Vestlandet er den mer sjelden, men opptrer i enkelte varme fjordstrøk der jordsmonnet er kalkpåvirket. I Trøndelag finnes den spredt i kalkrike beitemarker og enger, særlig rundt Frosta, Inderøy og deler av Innherred.
I Nordland, Troms og Finnmark er blåstarr meget sjelden, men den finnes enkelte steder der berggrunnen gir kalkrike lommer, som i ytre Lofoten og enkelte fjordstrøk i Nordland. I fjellet forekommer arten i solvendte, tørre lisider og kalkrike rabber, men aldri i våte eller torvdominerte områder.
Voksesteder og miljøkrav i norske forhold
Jord
Blåstarr er sterkt knyttet til kalkrik jord. I Norge vokser den særlig på:
-
Kalkrike tørrbakker
-
Beitemarker med tynt humuslag
-
Strandenger med skalldominert underlag
-
Solrike skråninger med mineraljord
-
Grunne jordlag over kalkstein og dolomitt
Den trives i moderat tørr jord, men tåler også noe fuktighet så lenge jorden er godt drenert.
Fuktighet
Blåstarr tåler tørke bedre enn de fleste starrarter og er vanlig i tørre, åpne enger der jordsmonnet tørker ut om sommeren. I Norge er dette særlig typisk i kalkrike kulturlandskap på Østlandet. Den unngår vannmettet jord.
Lys
Arten krever lys. I skyggefulle områder i skog eller tett kratt forsvinner blåstarr raskt. Åpne enger og beitebakker gir optimale forhold.
Klima
Blåstarr trives best i relativt varme og tørre områder i Sør-Norge. Den tåler vinterkulde og er fullt herdig i alle landsdeler der jorden er kalkrik og godt drenert.
Kjennetegn
Vekstform
Blåstarr er en flerårig tue- eller matterdannende starr. I Norge blir den vanligvis 20–40 cm høy. Tuene er ofte kompakte, men arten kan danne lave matter i beitemarker.
Blad
Bladene er blågrønne til grågrønne, flate og ofte lett bøyde. Den karakteristiske blågrønne fargen gjør den lett å kjenne igjen i felt. Bladene er mykere enn hos mange andre tørre starrarter.
Strå
Stråene er slanke og opprette, ofte litt blågrønne som bladene.
Aks og blomster
Blomstringen i Norge skjer i mai–juni. Hann- og hunnaks sitter tett sammen i en liten aksklynge. Hunnaksene er ofte blekere og noe mindre enn hos de mer fuktkrevende starrartene.
Frø
Fruktgjemmene er små, elliptiske og blir grågrønne ved modning.
Blåstarr i norske naturtyper
Tørrenger og slåtteenger
Blåstarr er typisk for kalkrike tørrenger på Østlandet. Den vokser sammen med arter som tiriltunge, blåklokke, marinøkkel, kalkkarse, prestekrage og smalkjempe. Den er en del av flere truede eng- og kulturmarker som er avhengige av fortsatt beite eller slått.
Strandenger
I noen områder, særlig rundt indre Oslofjord og Sørlandskysten, forekommer blåstarr i tørre strandenger med kalkrikt skjellsandunderlag.
Beitemark
Arten er vanlig i beitemark som har vært holdt åpen over tid. Den tåler beite godt og øker ofte i mengde når konkurransen fra høyvokste arter reduseres.
Kalkrike fjellrabber
I Sør-Norge kan blåstarr forekomme i fjellområder der jorden er kjent for høyt kalkinnhold. Her vokser den i tørre, solrike rabber.
Sesongforløp i norsk klima
Vår
Blåstarr starter veksten tidlig når jorden tørker etter snøsmelting. I sørlige områder kan den begynne i april; i Trøndelag og fjellet i mai.
Sommer
Hovedvekstperioden er mai–juli. I tørre somrer holder bladene seg blågrønne, mens i veldig våte somrer kan de bli noe mørkere.
Høst
Bladene holder ofte fargen langt ut i september–oktober. I beitemarker kan de stå grønne til sen høst.
Vinter
Arten går i dvale som rot og basale bladrester. Den tåler barfrost og lite snødekke godt.
Økologisk betydning i Norge
Artsrikdom i eng
Blåstarr er en indikatorart på kalkrike, artsrike enger. Den bidrar til stabil jordstruktur og gir rom for andre engplanter med lignende habitatbehov.
Beiteøkologi
Den tåler beite og er derfor viktig i beitedrevne naturtyper. Den kan fungere som en stabil vegetasjonskomponent i områder der busker og urter holdes nede.
Insektliv
Blåstarr gir skjul og habitat for små insekter og edderkopper i tørre enger.
Forvekslingsarter i Norge
Gråstarr (Carex canescens)
Mer fuktelskende, med mørkere, grønnere blad og løsere vekstform.
Knapstarr (Carex leporina)
Vanligere i fuktenger. Har rundere aks og ikke blågrønne blader.
Engstarr (Carex hostiana)
Kan vokse i samme miljøer, men har lysere gulgrønne blader og tydeligere gule aks.
Bakkestarr (Carex caryophyllea)
Også en tørrengart, men lavere og med mer gule strå.
Blåstarr i norske hager
Naturhager
Blåstarr egner seg i naturpregede hager med kalkrik jord og god drenering. Den brukes ofte i blomsterenger på kalkrik grunn eller i steinpartier.
Tørre rabatter
Kan plantes i tørre, solrike skråninger eller bergsprekker med kalkrikt substrat.
Engblandinger
Inngår noen ganger i frøblandinger for kalkrike slåtteenger, der den etablerer seg godt når konkurransen er lav.
Dyrking og stell i Norge
Jord
Krever kalkrik, veldrenert jord. I hager kan man blande inn skjellsand, grus og kalk for å etterligne naturlige forhold.
Vanning
Tåler tørke godt. Unngå overvanning og tung jord.
Lys
Full sol gir best resultat.
Deling
Tuene kan deles om våren for å etablere nye planter.
Konkurranse
Unngå høye, kraftige arter som kan skygge ut blåstarr i hagen.
Tilpasninger til norske forhold
Kuldetoleranse
Blåstarr er vinterherdig i de fleste sørlige og midtre deler av landet.
Tørketoleranse
Svært tilpasset tørre somrer, typiske i innlandet og på kalkrike bakker.
Kalktilpasning
Trives i de kalkrike jordtypene som er vanlige i enkelte fjordstrøk, åkerholmer og bakker på Østlandet.
Åpent landskap
Krever lys og er tilpasset norsk beite- og slåttemarktradisjon, der åpne kulturmarker gir plass til kalkkrevende arter.