Lundstarr (Carex montana) er en sjelden og varmekrevende starrart i Norge. Introteksten skal være kort – dette er en art som trives i varme, tørre og kalkrike skog- og engmiljøer i Sørøst-Norge.
Utbredelse i Norge
Lundstarr har en begrenset utbredelse i Norge og finnes hovedsakelig i sørøstlige deler av Østlandet. Arten forekommer mest i kalkrike skogsområder og solvendte bakker i:
-
Østfold: særlig i kalkrike lunder, åpen løvskog og tørre engpartier
-
Oslo og Akershus: på kalkberg, i tørr eikeskog, hassellunder og åpne skogkanter
-
Vestfold: i varme lier, tørrenger og kalkåser
-
Telemark: mest i sørøstlige kalkområder
-
Buskerud: spredte funn i varme, solvendte skogtyper
Arten mangler i kystnære deler av Vestlandet og finnes ikke i Trøndelag, Nordland, Troms eller Finnmark. Den er heller ikke registrert i fjellområder i Norge, da klimaet blir for kjølig og habitatene for fuktige.
Voksesteder og miljøkrav i norske forhold
Jord
Lundstarr er sterkt knyttet til kalkrike, godt drenerte jordtyper. Den trives i:
-
Kalklunder med hassel og eik
-
Tørre skoglysninger over kalkstein eller dolomitt
-
Tynne jordlag på kalkberg
-
Solrike skogkanter med baserik jord
-
Beitemarker og tørrenger med kalkpreg
Den unngår fuktige habitater og finnes ikke i myr, sump eller våt eng.
Fuktighet
Arten tåler tørke godt og er vanlig i jord som tørker raskt, typisk i sørvendte skråninger og kalkfurumoer. Den mistrives i våt jord og forsvinner lett ved gjengroing som fører til økt skygge og fukt.
Lys
Lundstarr er lyselskende, men tåler lett skygge i glissent tresjikt. Den vokser mest i åpne eller delvis åpne kalklunder, skogkanter og tørrenger. Tette skogtak hindrer etablering.
Klima
Arten er tilpasset varme, tørre somrer slik man finner i indre Oslofjordområdet. Den overlever norske vintre godt der jordsmonnet er veldrenert og ikke vannmettet.
Kjennetegn
Vekstform
Lundstarr er en lav, tueformet starr med ganske tett vekst. I Norge blir den vanligvis 15–30 cm høy. Tuene kan være runde og faste, og danner ofte små tepper i åpne skogbryn.
Blad
Bladene er smale, grågrønne til blågrønne og noe stive. Fargen er ofte blekere og mer matt enn hos andre skogsarter. Bladene kan være svakt rullede i tørre perioder.
Strå
Stråene er slanke og står opprette, ofte lavere enn bladene, noe som gir tuene et lavt og kompakt inntrykk.
Aks og blomster
Blomstringen skjer tidlig, ofte i april–mai, og lundstarr er dermed en av de første starrartene som blomstrer i Sørøst-Norge. Hannakset sitter øverst, med ett eller flere hunnaks nedenfor. Aksene er relativt små og mørkere enn bladene.
Lundstarr i norske naturtyper
Kalkrike lunder
Hassel- og eikelunder med basekrevende flora er artens mest typiske habitat i Norge. Disse lokalitetene er varme, tørre og artsrike.
Tørrenger og beitemarker
I områder med langvarig beite eller slåttehistorikk kan lundstarr inngå i artsrike kalkenger. Den vokser sammen med arter som marinøkkel, tiriltunge, blåstarr, kalkkarse, smalkjempe og ulike kalkkrevende urter.
Solvendte vegetasjonskanter
Skogkanter, åpne bergsprekker og lysninger gir gode forhold. Her finner man ofte mosaikker av gras, starr og tørketolerante engurter.
Tørr skogvegetasjon
I furudominert kalkskog kan lundstarr opptre i åpne partier der jorden er tørr og baserik.
Sesongforløp i norsk klima
Vår
Veksten starter tidlig, ofte samtidig med vårblomstrende kalkarter. Blomstring i april–mai er vanlig i Sørøst-Norge.
Sommer
I juni–juli er bladverket fullt utviklet. I tørre somrer kan tuene trekke seg litt sammen og bladene bli mer gråblå.
Høst
Arten holder seg grønn et stykke ut på høsten. I varme høster kan den beholde friskt bladverk lenge.
Vinter
Lundstarr overvintrer som tue. Den tåler frost og barfrost godt så lenge jorden er tørr og veldrenert.
Økologisk betydning i Norge
Del av kalkrik engflora
Lundstarr inngår i noen av Norges mest artsrike naturtyper: tørrenger og kalkrike skogkanter. Den er indikator på stabilt, kalkrikt og åpent miljø.
Bosted for smådyr
Tuene gir skjul for insekter, små edderkopper og andre smådyr i varme, tørre habitater.
Beitetoleranse
Arten tåler beite og tråkktoleranse godt og trives der beitedyrene holder konkurranseplanter nede.
Forvekslingsarter i Norge
Nordlandsstarr (Carex humilis ssp. humilis i nordlige Europa)
Nært beslektet, men nordlandsstarr er enda lavere og mer knyttet til fjellnære kalkbakker og svært tørre enger. I Norge skilles de tydelig ved utbredelse og habitat.
Blåstarr (Carex flacca)
Har bredere, mer blålig blad og vokser i litt andre habitater – ofte i tørrenger, men med mer utbredelse og større tuer.
Bakkestarr (Carex caryophyllea)
Tørrengart med smalere blad og lavere vekst, men mangler den gråblå fargen til lundstarr.
Engstarr (Carex hostiana)
Vokser i fuktigere, mer kalkrike myrkanter og har gulere aks.
Lundstarr i norske hager
Selv om den sjelden dyrkes, kan lundstarr fungere i:
Naturhager
Passer i kalkrike, tørre bed som etterligner tørrenger.
Steinbed
Liker varme, veldrenerte forhold og passer i kalksteinspartier eller bergsprekker.
Engprosjekter
Brukes av og til i restaurering av kalkrike tørrenger, spesielt i Oslofjordområdet.
Dyrking og stell i Norge
Jord
Jorden må være kalkrik og veldrenert. Bland gjerne inn knust kalkstein, sand eller skjellsand for å etterligne naturlige forhold.
Lys
Full sol er viktig. Unngå skygge fra busker eller trær.
Vanning
Vannes kun i etableringsfasen. Etablert lundstarr tåler tørke svært godt.
Deling
Tuene kan deles om våren for å etablere nye planter.
Konkurranse
Hold området fritt for høye grasarter som kan skygge. Regelmessig beiting eller klipping hindrer gjengroing.
Tilpasninger til norske forhold
Kalktilpasning
Arten er spesialisert for kalkrik jord, noe som gjør den sjelden, men stabil i sine naturhabitat i Sørøst-Norge.
Tørketoleranse
Godt tilpasset tørre bakker og varme klimaområder som indre Oslofjord.
Tidlig vekststart
Blomstrer og vokser tidlig på våren for å utnytte sol og varme før konkurranse fra andre arter øker.
Stabil vinterherdighet
Tåler norsk vinter så lenge jorden ikke er vannmettet.