Fakta om svartgallebær
- Vitenskapelig navn: Bryonia alba
- Familie: Gresskarfamilien (Cucurbitaceae)
- Opprinnelse: Sørøst-Europa og Vest-Asia
- Utbredelse i Norge: Sjeldent i kystfylkene, spesielt rundt Oslofjorden og noen andre kystområder opp til Sør-Trøndelag
- Giftighet: Svært giftig, både bær, røtter og plantesaft kan gi alvorlige forgiftninger
- Invasjonspotensial: Moderat spredning i naturen
Beskrivelse
Svartgallebær er en flerårig, klatrende plante med en tykk, hvit pælerot som kan bli opptil 15 cm i diameter. Den har lange, greinete stengler som kan nå høyder på 3–4 meter. Stenglene er veike og ru, og planten klatrer ved hjelp av slyngtråder som fester seg til andre strukturer som gjerder, trær og bygninger. Bladene er skaftede og håndformede med fem til syv fliker og ligner eføy i formen. Blomstene er gulgrønne, femtallsblomster som vokser i små blomsterstander i bladhjørnene fra juni til august.
Når fruktene modnes, danner planten saftige, svarte bær, som tiltrekker seg fugler. Plantesaften er hvit og kan forårsake hudirritasjon. Svartgallebær er sambu, noe som betyr at både hann- og hunnblomster finnes på samme plante.
Voksesteder
Svartgallebær trives best på næringsrik og gjerne kalkholdig jord. Den finnes først og fremst i nærheten av bebygde områder, spesielt på forlatte tomter og skrotemark, langs hekker og ved skogkanter. Fugler bidrar til frøspredningen ved å spise bærene, og planten kan dermed vokse på steder hvor fuglene hviler og etterlater frø. Svartgallebær forekommer i kystfylkene, spesielt i Oslo-området, og er også funnet spredt opp til Sør-Trøndelag.
Svartgallebær har i Norge langsomt naturalisert seg på ulike voksesteder, som ballastplasser, veikanter og brakkmark. Den har moderate invasjonsevner, og veksten skjer ofte i områder med menneskelig aktivitet eller historisk ballastjord.
Planting av svartgallebær
Svartgallebær ble opprinnelig innført til Norge som hageplante, men dyrkes sjelden i dag på grunn av sin giftighet. Planten kan etableres på næringsrik jord og foretrekker kalkholdige områder, men har potensial til å spre seg raskt gjennom fuglers frøspredning. Hvis planten dyrkes for vitenskapelige eller medisinske formål, bør den plantes i et kontrollert miljø.
Stell av svartgallebær
Svartgallebær krever lite stell når den først er etablert, og den trives best på steder hvor den kan klatre og bre seg utover. Den tåler godt kalkholdig jord og klarer seg bra i de fleste kystklimaer i Norge. Ettersom planten er giftig, bør man bruke hansker ved håndtering for å unngå hudirritasjon fra plantesaften.
Planten går i dvale om vinteren og visner ned til roten, men vokser opp igjen fra våren.
Forveksling
Svartgallebær kan lett forveksles med rødgallebær (Bryonia cretica subsp. dioica), en nært beslektet art. Rødgallebær er også klatrende, men skiller seg fra svartgallebær ved at bærene er røde i stedet for svarte. En annen forskjell er at rødgallebær er særbu, som betyr at den har separate hann- og hunnplanter. Begge artene er svært giftige og bør unngås, og forveksling kan derfor ha alvorlige konsekvenser.
Anvendelser
Historisk medisinsk bruk
Svartgallebær har i eldre tid blitt brukt medisinsk, men på grunn av sin giftighet har den ført til mange tilfeller av forgiftning. Roten ble anvendt som et kraftig avførings- og brekkmiddel og ble brukt mot plager som gikt, revmatisme, feber og høyt blodtrykk. Urten ble også brukt for å stimulere menstruasjon og til å fremkalle abort, noe som innebærer betydelig risiko på grunn av plantens sterke giftvirkning.
Homøopatisk anvendelse
I dag brukes svartgallebær nesten utelukkende i homøopatiske preparater under navnet «Bryonia». Homøopatmiddelet Bryonia fremstilles ved å la plantens røtter trekke i alkohol, som deretter fortynnes. Middelet anvendes mot en rekke plager, inkludert tørrhet i luftveiene, fordøyelseskanalen og ledd, samt betennelser og smerter i bryst, ledd og luftveier.
Urten i trolldomsmedisin og folketradisjon
I folketroen har svartgallebær vært brukt som beskyttelsesplante og ble plantet nær fjøs og staller for å beskytte buskapen mot hekseri og lynnedslag. I noen kulturer ble roten formet som en menneskelignende figur og båret som amulett, ofte for å beskytte mot sykdommer og ulykker.
Ofte stilte spørsmål om svartgallebær
Er svartgallebær farlig?
Ja, alle deler av svartgallebær er svært giftige, spesielt bærene og røttene. Inntak kan føre til alvorlige forgiftningssymptomer og kan i verste fall være dødelig. En dose på rundt 15 bær kan være dødelig for barn, mens voksne kan dø av rundt 40 bær.
Hvor kan jeg finne svartgallebær i Norge?
Svartgallebær finnes spredt i kystområder, spesielt rundt Oslofjorden og opp til Sør-Trøndelag. Den vokser på næringsrik jord, ofte nær bebyggelse, i hekker, skogkanter og skrotemark.
Hvordan skiller man svartgallebær fra rødgallebær?
Svartgallebær har svarte bær, mens rødgallebær har røde bær. Svartgallebær har også både hann- og hunnblomster på samme plante (sambu), mens rødgallebær har separate hann- og hunnplanter (særbu). Begge artene er giftige.
Kan svartgallebær brukes som medisin?
Svartgallebær ble tidligere brukt medisinsk, men på grunn av sin høye giftighet brukes den nå nesten utelukkende i homøopatisk form under navnet «Bryonia».